Løvetann og Sannheten

Løvetann i farta

Forleden dag dukket bildet av en løvetann opp. Midt i et stort asfaltert område stod den der. Denne kraftige lille tassen hadde kommet seg opp gjennom det hardeste materialet og står der og skinner og stråler mot den svarte bakgrunnen. Normalt sett er asfalt asfalt. Men når det gjelder løvetannen finnes det alltid muligheter. Et lite hull i den ellers så dominerende asfalten, og svusj – så vokser den i full fart og står i blomst. I en kaskade av gult – står den der – og så noen grønne blad så klart. Rota er godt festet og for en gulrotmodell å regne. Hvis du vil ta vekk løvetannen fra asfalten, så kan du være sikker på at rota sitter bom fast – og at den gul- og grønnglade blomsten strekker seg mot lyset nok en gang.

Løvetannbarn. Vi har hørt det navnet mange ganger. Barna som vokser opp i en hverdag som er så utfordrende at vi andre bare må bøye oss i støvet for den innsatsen de gjør for eget liv. De gir seg ikke, og de greier å komme i blomstring, selv med den sterkeste motstand på veien. De har fortjent sitt navn med rette disse barna.

Det er når jeg ser dette bildet at også et annet bilde dukker opp hos meg: Sannheten. Det er heller ikke mulig å trykke ned sannheten. De store valsene som rulles fram og tilbake over den glovarme asfalten – de greier heller ikke å undertrykke det frøet som ligger der. Opp kommer det! Oddsen for at det skjer, er kanskje bedre enn oddsen i tipping og lotto?

Det sies at løvetannen kom hit med munkene som kom vandrende opp hit til nord. De hadde med seg frø, og spredte dem ut overalt. Det sies også at frø ble spredd langs jernbanelinjene da de ble bygd over vårt vidstrakte land. Gule og vakre er de, men de har også fått gjennomgå for at skjønnheten deres er til sjenanse for en fin grønn plen eller hellebelagt inngangsparti. Det finnes egne redskap til å fjerne løvetann må vite. Det finnes ugressmiddel av ymse slag, og løvetann i hopetall har blitt dusjet med mer eller mindre giftig materiale.

Vinden er løvetannens venn. For når de flotte gule kronbladene har sett sine beste dager, lukker de seg inne og dør. Men ikke helt. For når tiden er inne, så står den i full flor og har til oeg med fått vinger. Og er den heldig, kommer et lite menneskebarn – plukker den forsiktig og blåser alle frøene så de flyr ut og finner seg et nytt sted å slå rot. Hundrevis av nye frø er på vei ut i verden. Det er slik jeg ser Sannheten. Det er ikke mulig å stoppe den. til og med etter at den er luket vekk og død, finner den fram sin prakt og minner oss på det.

Reklamer
Publisert i Leve | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Jeg har lært noe av en grasshoppe!

IMG_1159

Jeg har et flott rosebed utenfor huset. Jeg har sett på det med glede i hele vår og sommer og det er fantastisk å bli møtt slik når jeg kommer hjem eller kikker ut av døren. Det er til å bli mer enn glad av!

Så skjer det at jeg putter nesa mi i rosebedet. Ja, det var kanskje litt overdrevet, men jeg kikker ikke bare på det, jeg går inn i det. Lukten, synet av farger og jeg luker litt her og der og så vann da. Godt vann så de kan fortsette å være så flotte. Jeg tar vekk det som er ferdigblomstret og jeg står og nyter herligheten. Da ser jeg den, – en grasshoppe! Den sitter så flott på en av stilkene. Helt stille og rører seg ikke når jeg nærmer meg. Hvor lenge den har vært der vet jeg ikke, men nå ser jeg den veldig ofte og jeg begynner å snakke med den. Ikke det at jeg snakker grasshoppespråket, men vi har en fin kontakt. Jeg ser den vokser i løpet av sommeren og så en dag er den borte. Men så ser jeg den igjen, på venstre bakhjulet på bilen min, der sitter den. Det har seg slik at jeg tenkte, skal jeg sykle eller ta bilen – og for lettvinthets skyld ble det bilen. Men når jeg nå ser grasshoppa som sitter på hjulet, så skjønner jeg at jeg må sykle. Jeg kan jo ikke kjøre bil når den sitter der. Så setter jeg meg på huk og får kontakt med den igjen. Den er veldig levende og vi prater faktisk sammen. Det tok lang tid før jeg kom meg på sykkelen den dagen. Og da jeg var vel hjemme igjen, var den borte. Jeg så den ikke flere ganger, men ønsket den lykke til på ferden i livet. Det sies at det ikke er så mange grasshopper nå som før, – så jeg sendte med den ekstra mange lykkeønskninger på ferden.

Urbefolkninger over hele verden har en sterk tilknytning til naturen og ikke minst det å lytte og lære av den. Det være seg dyr, fugler eller insekter. Så siden jeg har litt av hvert av bøker i bokhylla mi, fant jeg fram en bok om hva vi kan lære av dyrene og leste om hva som var spesielt ved grasshoppa. I mange samfunn blir den sett på med ære og respekt. Grasshoppa forflytter seg ved å hoppe. Det var jo ikke så veldig nytt for oss med 9-årig skolegang, men likevel – den kan faktisk hoppe 20 ganger sin egen kroppslengde. Imponerende! Bakbeina til grasshoppa – er anderledes enn bakbeina til de fleste insekter. Veldig lange og store og med spesielle muskler. Faktisk så store at de står i en flott vinkel på bakdelen. Det står også i boka at grasshoppa har et iboende instinkt for å finne og være på solfylte steder slik at de kan få sollyset på seg.

 IMG_1153

Igjen leser jeg i boka, at om man kjenner seg igjen i og har tilknytning til grasshoppa, så er det godt mulig at man kjenner seg anderledes enn andre. Det som fungerer for den ene, fungerer sannsynligvis ikke for andre og vice versa. Det å lytte til sin egen indre stemme er noe å lære fra grasshoppa. Hvordan det? Jo fordi grasshoppa har et organ nesten som en trommehinne på frambeina. Når de puster blir dette organet aktivert. Når de så flytter beina i forskjellige retninger, så vil de kunne høre hvor en lyd kommer fra. Denne forbindelsen med å kjenne lyder og beina er veldig viktig. Stol på din indre stemme når det er viktig å gjøre neste skritt i livet – eller skal vi si – neste hopp!
Jeg synes dette stemmer godt for mange av oss – det at vi er redd for å gjøre et gigantisk – eller lite for den saks skyld – hopp videre i livet. Det som holder oss tilbake er gjerne at vi er redd for at vi ikke er som alle andre. Så derfor blir vi på stedet hvil. Er vi redd for at vi skal bli latterliggjort fordi vi gjør ting når vi kjenner at det er riktig å gjøre det? Eller har vi ikke gått grasshoppe-skolen og lært å lytte til oss selv og skjønne når det er riktig å ta neste hopp. Grasshoppa har nok skjønt det, og det er der vi har noe å lære. Har du noen gang sett en grasshoppe som har kledd seg ut som en mus? Eller har du sett en grasshoppe som har hoppet bakover?

Hva er det som holder oss tilbake? Forteller vi oss selv at ingen andre har gjort dette på denne måten før? Ja, men så er de andre kanskje heller ikke grasshoppe og kan hoppe 20 ganger sin egen kroppslengde.

 

Om det er noe vi kan lære av dyrene, så er det å være den vi er. Lære å lytte til vår egen indre stemme, og akseptere den vi er. Lære av de andre som har gått foran oss. Skal en grasshoppe lære av en mus hvordan det er å være grasshoppe?

Det kan ofte være vanskelig å tørre å være seg selv. Kanskje er det på tide å finne en mentor og veileder som kan hjelpe oss med å stole på egen intuisjon. En grasshoppe trives nok best som grasshoppe i grasshoppedrakt. Finn din plass i solen og bli den du er – enten det er som grasshoppe eller et annet dyr som dukker opp slik denne læremesteren av en grasshoppe gjorde for meg.

Vi trenger grasshopper og hele mangfoldet av arter. Og selv om jeg her snakker om grasshopper som om det var oss mennesker jeg snakket om, så er det jo ikke slik. Det er bare det at det er lettere å se noe tydeligere, når vi løfter blikket og ser utenfor oss selv. Men like viktig som grasshoppa er en del av mangfoldet, så er det like viktig at ikke alle er grasshopper.

Noen uker etter at grasshoppa var hoppet videre, tok jeg den sedvanlige kveldsrunden for å slukke lys og ordne med rulle-ned/rulle-opp-gardiner. Der i det ene vinduet, møter blikket mitt et lite vesen som kikker på meg. Et lite grasshoppebarn! Det hadde hoppet opp på sprossen på vinduet og der satt den. Jeg snakket med den og hilste god natt og rullet ned rullegardinet. Neste dag da jeg kikket ut, var grasshoppebarnet hoppet videre.

Jeg har lyst til å avslutte med å si: Velkommen hjem! Fordi når vi finner vår plass i livet, faller brikkene på plass og den gode følelsen av at alt stemmer er der. Selv om jeg så absolutt ikke er noen grasshoppe, så har jeg virkelig lært noe om å tørre å være i ro, lytte til min indre stemme og hoppe ut av rosebedet når tiden er inne.

 

Denne historien har jeg også delt i bladet Tenner & Helse 3/2014

 

Publisert i Leve | Merket med , , , | 11 kommentarer

Blinde flekker og kanskje – en salat som ligger i klaveret?

 

i bilen

Visse datoer og milepæler i livet husker jeg heldigvis. En av disse datoene er 10 oktober 1975 – den dagen jeg fikk førerkortet. Jeg har kjørt bil siden da, men i disse dager med så mye elektronikk i bilen, er det en utfordring å være våken å få med seg alt som skjer både på innsida og utsida av bilen. Jeg var på vei til Danmark med ferja, og gikk ned i bilen for å starte opp, og da ser jeg et rød blinkende lys på dashbordet. Herlighet! Jeg hadde aldri sett dette røde lyset før. I hodet mitt begynte jeg å lage et bilde av hva som kunne være galt, – kortslutninger i systemet, noe på ferja som hadde slått ut systemet osv osv. Jeg lurte på om jeg skulle ringe å be om hjelp. Men, etter et dypt magadrag og en titt i bilens håndbok, så roet jeg meg ned. Den lampa var knyttet til bilens sikkerhetssystem. Jeg ringte så til de som har service på bilen, og det ble litt stille i andre enden. Så ba han meg sjekke batteriet i bilnøkkelen. Jeg byttet dem, men lyset fortsatte å blinke. Vel tilbake, kjørte jeg opp på verkstedet, og han som var der skjønte ikke helt problemet. Det røde blinkende lyset var bevis på at sikkerhetssystemet fungerte slik det skulle. Så hvordan i all verden kunne det ha seg at jeg ikke hadde sett dette lyset før nå??

For ikke lenge siden hadde jeg en lignende opplevelse. Jeg har jobbet som sekretær i mange år, og bare ved å se på en tettskreven A4 side, kunne jeg finne den ene skrivefeilen som var på siden. Nå hadde jeg nettopp skrevet ferdig en artikkel til et blad, og jeg hadde korrekturlest den og sendt den inn. Når jeg så får bladet ferdig trykt, får jeg litt hakeslepp. Øverst på siden – der lyser den eneste trykkfeilen i hele artikkelen. Hvordan er det mulig??

Vi har faktisk en blind flekk på øyet. Det er en helt fysisk sak. For meg er det omtrent like tydelig at vi også har blinde flekker i vårt følelsesliv, og også den mentale og den åndelige delen hos oss, enten vi er klar over det eller ikke. Jeg tror også at vi kan snakke om både kulturer og nasjoner som har sine blinde flekker.

Fokuset er ikke bare de åpenbare blinde flekkene i livene våre, men også de blinde flekkene i vår verden. Hva er det som er rett foran øynene våre, og som vi fremdeles ikke ser. Det er mange ganger hvor jeg har vært så langt nede at åpenbare sannheter ikke har greid å nå fram til meg. Jeg skal gi meg selv et lite klapp på skulderen, jeg greide å spørre om hjelp. Når jeg har stått fast i livet eller faktisk vært nummen – så har jeg spurt om hjelp. Det har kostet meg mange penger, men like fullt hjulpet meg til å våkne opp og starte livet igjen. Jeg husker spesielt en gang, jeg ba om hjelp fordi jeg kjente at jeg ikke følte det jeg faktisk visste jeg hadde av følelser i meg. Mennesker kunne se meg med et smil i ansiktet, men jeg hadde ikke noen smilende følelser. Denne terapeuten stod like ved siden av meg, og sa – jeg kan føle at du har følelser. De var der, men jeg kunne ikke føle dem. Han sammenlignet dem med en spedalsk. Huden er så ødelagt at når huden kommer i kontakt med noe som vanligvis ville føre til reaksjoner av glede, sorg eller andre ting, så vil kroppen hos en spedalsk ikke kunne kommunisere med en del av den til en annen, slik den vanligvis gjør hos et friskt menneske. Hvis hånden hans ligger på en varm kokeplate, vil sannsynligvis ikke den spedalske reagere med å trekke hånden tilbake før han kjente lukten av brent hud. Det var så frossen og nummen jeg hadde blitt i noen områder av livet mitt.

På hvilket nivå finner vi de blinde flekkene i livet vårt? Er det i den fysiske kroppen, er det traumer, som får oss til å gå på autopilot med alle de blinde flekkene og på de kjente skinnegangene? Er det ytre faktorer som bidrar til våre blinde flekker? Hvilken rolle spiller media i våre liv? Blir vi programmert av TV-programmer og andre programmer som blir vist oss? Jeg tror faktisk at svaret er ja.

I de siste årene har jeg våknet opp og funnet informasjon om det som jeg tidligere ville beskrevet som «helt bortreist» og de som trodde på dette som «helt utafor». Men jeg satte meg fore å se nærmere på det. Enda en gang ba jeg om hjelp. Jeg fant troverdig informasjon og ærlige mennesker som med livet som innsats, fortalte og skrev om hva som var sant. Jeg fant også en Kjærlighet hos disse menneskene både til «venn og fiende» som var sterk og tydelig. Hvorfor er det slik at vi, herr A og fru B på denne lille planeten, er blitt fortalt at den eneste sannheten er at jorda er den eneste planten som er bebodd i universet. Hvorfor er det slik at det å føre krig og reise til verdensrommet er langt mer viktig enn å bruke de pengene på mat til de som sulter?

Det siste året har jeg blitt en «trekkie» (en som er fan av StarTrek), – og jeg har lært masse og har hatt mange aha-opplevelser. En av dem heter Spock – han er vitenskapsoffiser i StarTrek. Han er fantastisk dyktig til logisk tenkning, og jeg tror vi kan lære mye fra ham om hvordan vi kan se på dette. En av hans kjente måter å møte en utfordring på er: «det er helt logisk å skulle mene at….» Det å anvende den tanken på eksisterende bevis, er det som vil vekke oss opp til sannheten. Det er bevis for at chemtrails inneholder elementer relatert til det som kalles mindcontrol sammen med det som ligger i selve ordet: kjemikalier. Det å anvende logikken til Spock hjelper meg å se på det som vi blir presentert for, og så gå igjennom stoffet på denne måten. Det spørsmålet som gjenstår er: Kan jeg tro på det jeg ser og hører? Er det virkelig sant at det faller kjemikalier i hodet på oss? Jeg oppmuntrer deg til å undersøke selv og spør om hjelp om du trenger det. Det viktigste er likevel hva vi gjør med den informasjonen som kommer fram.

Dersom du ikke har hørt navnet Stephen Basset, så vil jeg gjerne introduser deg til ham. Han er registrert som lobbyist i Washington, og jobber fulltid for å få en høring i Kongressen med militære, politiske og andre vitner som er klar til å vitne under ed. Hans arbeid, og arbeid som andre gjør, brakte fram the Citizen Hearing on Disclosure i Washington i 2013. (http://www.citizenhearing.org) Mer enn 30 timer med vitnemål fra 40 vitner i løpet av fem dager, var en begivenhet av de mest sammensatte bevis om tema som har med det utenomjordiske å gjøre. Det er første gang noe slik har blitt presentert for pressen og den vanlige befolkningen. 30 timer av disse vitnesbyrdene har blitt tatt opp og vil bli presentert for Kongressen i begynnelsen av november i år. Hvorfor? Fordi det er tid – for at vi alle kan få vite sannheten om disse hendelsene og mange andre hendelser og at de blir fortalt slik de virkelig skjedde. Den virkelige historien. Hva er grunnen til at dette har blitt holdt skjult for oss?

Stephen Basset sier det slik: «Det handler ikke lenger om lysene på himmelen, det handler om løgnene på bakken.» Når en høring finner sted i Kongressen, vil sannheten som har vært holdt nede komme fram.

For meg er det bare en setning som går sammen med logikken til Spock: Si det som er helt åpenbart. Vi kan ikke lenger akseptere å bli løyet for. Sannhetene er at vi ikke er alene i dette universet.

Jeg oppmuntrer deg til å se nærmere på arbeidet som Stephen Basset og andre gjør med Paradigm Research Group (www.paradigmreserachgroup.org) Arbeid som det nå er viktigere enn noen gang å støtte og sette fart i. Det finnes ingen grunn i hele universet, at dette lenger skal holdes hemmelig for oss. Men vi bor her i Norge, hva har det å si for oss at dette skjer i Kongressen i USA? Det har faktisk veldig mye å si, fordi USA står helt sentralt i å åpne dørene for dette. Når det er gjort i USA, vil det føre til at dørene åpnes videre.

Noen av dere vil kanskje tenke nå: Marit, – nå har du trampet i den salaten som ligger i klaveret! Ok, den risken tar jeg. Jeg kan ikke lenger sitte stille å se på at det som er åpenbart bevis for at finnes og har skjedd – ikke skal komme fram i lyset.

Det er mange mennesker som står helt i front og jobber med dette. De gjør en jobb som er med å åpne for det vi kaller Den Gyldne Tidsalder og de gjør det med risiko for eget liv. Filmen Sirius Disclosure var et slikt prosjekt og mange mennesker gjør et lignende arbeid over hele kloden.

Så hva kan jeg gjøre? Det viktigste som jeg kan gjøre er å følge hjertet mitt. Gjøre det med glede og komme sammen med like-hjertede mennesker over hele verden. Like viktig er det å støtte de som står fremst. Hvordan kan vi gjøre det? Ved å spre informasjon, støtte dem med bønner og gode ord og støtte saken de kjemper for med penger – slik at de kan gjøre jobben. Og ikke minst kan vi la dem vite at vi står rett bak dem og støtter dem.

De afrikanske barna i den nå godt kjente historien UBUNTU som har gått over hele nettet – om hvordan barna løp sammen for å vinne en pris som var ment bare for en av dem. UBUNTU – betyr jeg er fordi vi er.

Vi vil vinne, og vi vil vinne sammen.

Denne bloggen er ikke bare om å ikke ha sett det som nå må komme til overflaten. Det er også om å se det åpenbare og sanne om hva som er godt. I oktober 2000 signerte Bill Clinton N.E.S.A.R.A. En lov som bryter med mye av det lovverk vi har hatt til nå. Den har fokus på at lovverket skal være basert på andre verdier enn mye av det som vi ser ikke fungerer i dag. Det er like foran øynene våre, og vi kan hjelpe til at det skjer nå. Du finner mer informasjon på http://www.nesara.co   Til informasjon skal sies at det har vært mye desinformasjon om dette på nettet tidligere.

Jeg oppmuntrer oss til å gå steg for steg og arbeide hardt for å se at dette nå skjer.

Og trenger du en liten oppmuntring i denne tiden, ta gjerne en titt lenger ned på bloggen som heter Hjertet i Kaffekoppen. Det kan finnes mye godt i en kaffekopp.
Jeg ønsker deg det beste fra mitt hjerte til ditt!

 

 

 

 

 

 

 

 

Publisert i Til ettertanke | Merket med , , , , | 5 kommentarer

å Like eller Laike – det er ikke spørsmålet

fb

Når jeg logger meg på Mac´n på morraen, så er jeg rimelig rask til å gå inn på Facebook og sjekke: Hvor mange Liker har jeg nå fått siden i går? Ingen?? Det var traurige greier. Ingen som bryr seg om meg? Var det ikke noen kjempeflotte bilder og kule sitater jeg la ut i går?  Kanskje ingen som synes det nei. Dermed har jeg gått rett i den klassiske fella, og dagen har begynt rimelig dårlig. Men så plutselig våkner jeg, hva er det som skjer? Lar jeg antall Liker avgjøre hvordan dagen min blir? Når jeg ser 10 Liker, så hopper mitt kjære lille ego ganske bra i stolen, og jeg får en fin dag. Ingen Liker, ja, ja – på´n igjen. Det er vel ikke til å komme fra at mitt lille ego er veldig glad for oppmerksomhet på Facebook og andre sosiale medier. Så når jeg sitter og prøver å konsentrere meg om dagens arbeid – beep  fra Facebook – OK, inn å sjekke – snart går det på autopilot, og den autopiloten begynner etterhvert å bli ganske stressa.

På min reise i livet de siste årene, har jeg prøvd å lære å tenke med hjertet mitt. Ikke fordi det er noe galt med hodet – heldigvis – men fordi hjertet har et annet språk, et fokus hvor det å verdsette andre like mye som jeg verdsetter meg selv er basis. Så nå prøver jeg å reagere anderledes når jeg møter Facebook hverdagene.

Det viktigste er at jeg legger ut det jeg har lyst til å legge ut, fordi jeg mener det er viktig. Jeg har noe viktig å dele og jeg gjør det. Om andre klikker på Like er det, superflott, men det er faktisk  sekundært. Kanskje er det til og med noen som nikker smilende, men ikke trykker Like ?

På min reise fra hodet til hjertet opplever jeg nå at kommunikasjonen mellom disse to enhetene i min flott kropp – faktisk fungerer bedre enn noen gang. Hodet og Hjertet – to operasjonssentraler i godt samarbeid, og bedre skal det bli. Jeg deler på FB det jeg har lyst til å dele, dermed blir det slik. Om andre liker eller ikke liker det, sånn har ikke Facebook laget regler for enda. Noe av det som fungerer i hjertets operasjonssentral er at det ikke er avhengig av ekstern bekreftelse for det det gjør. Jeg er god nok slik jeg er – uavhengig av hvor mange Liker jeg får her i livet. Jeg gjør det jeg gjør fordi jeg kjenner at det er riktig. Noen sier at slike ting har med alderen å gjøre, og jeg skal nok være enig i det. Visdommen kom til meg også etterhvert, og det finnes vel andre enn meg som er glade for det.

 

Så nå i stedet for å være skuffa eller glad for disse magiske Likere så takker jeg for de jeg får og sender mange gode tanker tilbake til den som gjorde det. Er det noen som blir velsignet av det jeg skriver eller oppdager noe de aldri har skjønt før – populært kalt en aha-opplevelse – så er jeg glad.

 

Jeg er et sted i livet hvor jeg blir mer og mer fornøyd med meg selv uavhengig av hva andre synes. Det må snart feires.

Så i dagens rutiner er nå innlagt en takk til alle som Liker noe på Facebook, og så sender jeg dem mange gode tanker tilbake og ønsker dem alt godt her i livet.

 

Og hvis noen har lyst til å Like noe mer i dag, så må dere gjerne Like min nye side på Facebook: Leve I Medvind.  Der har jeg laget en «event» som det så fint heter på den berømte Fjesboka – og du er hjertelig velkommen til å bli med til Gaustatoppen!

https://www.facebook.com/events/310309149132656/

 

 

 

Publisert i Til ettertanke | 5 kommentarer

Én fugl er nok

Sola kommer igjennom

Bildet er tatt utenfor stuevinduet og viser en helt vanlig himmel i våre tider. Nå har jeg riktignok «dratt» litt i bildet for å få litt bredde på det, men de fleste av oss som ser opp på himmelen, vil kjenne det igjen.

Jeg var på et viktig møte om klimaet. Mange dyktige og hyggelig folk og mange viktige fokus og innlegg. Og mye god innsats er gjort og gjøres. Jeg stilte spørsmålet om hva det er som foregår over hodene på oss. Hva er det med disse flystripene som ikke forsvinner, men utvider seg. Når det da kommer mange striper på kryss og tvers, så blir det ofte et tynt slør og også slike «tjukke» tåkeskyer, hvor sola så vidt kommer igjennom. Dette kalles geoengineering – og er definert som en bevisst innblanding på storskala nivå i jordas naturlige system for å motvirke klimaforandring. Jeg registrerte at det eneste spørsmålet som ikke ble besvart på det møtet, var mitt. Hvorfor kan vi ikke se sola klart lenger?

Hva gjør dette med oss? At noen bevisst velger å spre kjemikalier over hodene på oss og så fortelle oss at det er for å dempe oppvarmingen av jordkloden. Alle disse flyene flyr i luftrommet over Norge – har noen spurt oss om vi vil ha kjemikalier i hodet – eller «i haue» som vi sier her på Sørlandet. Ifølge en artikkel i Dagens Næringsliv i 2009 (http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2009/05/09/svovelpredikantene) pumpes svoveldioksid ut over Norge og nordområdene. Hvorfor?

Hvorfor får vi ikke høre noe om det? Hvorfor blir vi ikke spurt om vi vil dette?

Frustrasjonen over slike bestemmelser som tas over hodene på oss alle og frustrasjon over hva som detter ned i hodene våre, – hva skal vi gjøre med den?

Det er mange måter å reagere på, og det er viktig at vi reagerer. Vi skal si i fra og ikke la dette forbigå i stillhet. Men jeg har lært noe av å se på blomstene og fuglene denne våren. Uansett hvor dårlig vær, hva som kommer ned fra himmelen og ikke kommer ned fra himmelen. Uansett – så står de der – og smiler og stråler i sin fulle prakt. Jeg blir glad av å se på dem. De er på mange måter enda mer sårbare enn oss mennesker for denne forurensningen. Mangel på sol gjør også at fotosyntesen ikke lenger er optimal. Men gråter de, er de forbanna og sinte? Det jeg ser er at de er like vakre og fantastiske uansett hva som skjer. De står der og stråler og lar meg få putte nesa borti dem for å kjenne den fantastisk nydelige lukten av vårens blomster.

Fiol

Enn fuglene da? De gjør det samme. De synger hele tiden. De synger av full hals når sola står opp med og uten skyer på himmelen. Hvordan går det an? Hvordan går det an å være så glad og samtidig merke at jorda vår forurenses på en slik måte. Hvorfor er ikke fuglene sinte eller deprimerte over det som skjer? De er sterkt påvirket av det som skjer, men de fortsetter å synge like vakkert som før.

Jeg har noe å lære. Det er gleden som har vunnet – og sangen og lyset. Når fuglene synger, så letter alt. Så jeg har bestemt meg for å synge som fuglene og være vakker og fargerik som blomsten.

Og så er det en ting til. Det er ikke så ofte jeg er oppe til langt over midnatt. Men jeg husker hvordan det er å sitte stille midt i den mørkeste tida på hele natta. Hva er det som skjer? Jo fuglene begynner å synge den vakreste av alle sanger. Sola er ikke stått opp, det er helt mørkt. Jeg tror de synger fordi de vet at sola snart står opp og en ny dag kommer. Én fugl er nok til å starte sangen.

Jeg vil synge og være glad, fordi jeg vet at det er nøkkelen til at en ny dag kommer snart. Det er som å kjenne hjertet banker fortere av bare glede. Det er som en magi. Den beste «magien» jeg vet om hvordan snu mørket og det som er vondt – er å skru på lyset – eller å synge selv på den mørkeste tid av døgnet, fordi jeg vet at sola kommer til å stå opp i øst – med eller uten skyer, og én dag tror jeg at vi skal se at disse u-skyene er borte og at himmelen har fått sin riktige blåfarge igjen.

Det å arbeide for noe vi tror på med gleden på rette plass, og blikket fast på målet og handling som følger. Det er det jeg tror på. Det er slik vi kan komme i mål. Sangen «Happy» har i det siste vært å høre over alt. Fantastisk! For en måte å kunne leve livet på! Og det er min påstand at å finne sin glede og å leve den og dele den i det vi kjemper for, er den beste måten å se rask forandring på.

 

 

 

Jeg har valgt å ikke gå mer inn på temaet geoengineering her, men anbefaler heller å undersøke selv.

Publisert i Leve | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Hjertet i Kaffekoppen

 

kaffekopp_farger.jpg

Morgengretten jeg? På en skal fra 1 – 10 så scorer jeg ganske lavt. Vanligvis står jeg tidlig opp, men ordentlig våken blir jeg ikke før kaffen er skjenket i koppen og jeg sitter og nyter dagens første dråper. Det er nok derfor jeg ikke har sett det før – dette hjertet – med øyne på gløtt og ikke helt våken – det er den mørke drikken jeg vil ha i koppen – og skjønner nå at hjertet faktisk alltid har vært i bunnen av koppen. Jeg må holde meg fast i kjøkkenbenken når det går opp for meg. Det er et HJERTE i kaffekoppen! Merkelig – hvordan kan jeg ha unngått å se det? Det er jo så tydelig! I bunnen av kaffekoppen er det et hjerte! Jeg skjønner ingen ting. Hvordan kom det dit, og hvor kom det fra? – og ikke minst: Hvordan har jeg kunnet unngå å se dette fantastiske hjertet som smiler til meg fra bunnen av kaffekoppen. Jeg blir helt varm om mitt eget hjerte – Dette er jo bare helt fantastisk! For en velkomsthilsen til meg og en ny dag!

Tankene går – jeg må ærlig innrømme at dette “hjertelige” jeg blir møtt med får det til å gå litt rundt i hodet mitt. Jeg har hatt denne kaffekoppen i mange år, men et hjerte – det ser jeg først nå. Og det slår meg, at sånn er det ofte med meg, – og tar jeg ikke feil, med mange av oss – at vi ser ikke dette Hjertet – som ligger i bunnen av alt det andre vi har fokus på. Så skjer det at jeg må snu opp ned på det jeg har lært i alle år – nå Marit – nå er det tida for å tenke med Hjertet. Våkn opp! Være i hjertet, ikke surre rundt i hodet, og tenke på kaffe, og hva som må gjøres i dag og i morgen og i overmorgen. Kjenne på hjertebanken, se på det flotte Hjertet! Det er jo magisk – tenk så fantastisk! Jeg kjenner at jeg blir glad.

Jeg skal røpe en liten hemmelighet. Kaffekoppen har jeg hatt lenge, men hjertet i kaffekoppen har kommet etter at jeg flyttet hit jeg nå bor. Etter å ha “landet” etter den hjertelige opplevelsen, skjønner jeg at hjertet i koppen dannes, når lyset er på. Downlights er en flott greie, og resultatet ja, det har jeg nå sett med mine egne øyne. Det “lille” hjerte i kaffekoppen har gjort noe med meg. Hjertet representerer den store Kjærligheten – og uten Kjærlighet – ja da kan vi ikke leve.

 

Livet har gitt oss mange utfordringer – og – mange spørsmål. Det er blitt sagt at det finnes mange spørsmål i livet, men egentlig bare ett svar: Kjærligheten. Uten Kjærligheten er det ord og tomhet. På kjøkkenet mitt ble lyset slått på, og så kom Hjertet på plass. Slik tror jeg det er i livene våre – vi kan ikke leve i mørket – vi må ha lys. Vi kan ikke leve uten Kjærlighet – vi må ha den og leve i den – Kjærligheten.

Og nå ser jeg plutselig hjerter mange steder, de dukker opp i bilder og tegninger – og ikke minst – jeg blir minnet på at de er der, selv når det er mørkt. Selv i det største mørket og i den verste motvind – er Hjertet der. Å holde fast på den vissheten gjør at vi holder håpet og motet opp i stormen og holder oss gående – det hjelper oss å overleve. Men Hjertet skal også hjelpe oss å Leve. Hjelpe oss å være i Kjærligheten – ikke bare kjærligheten til oss selv og til våre nærmeste, men til Moder Jord, våre medmennesker og hele vårt univers.

Jeg kommer igjen tilbake til Urchin av De dansende stjerner. (en bokserie vi lånte biblioteket, og er veldig glade for at vi lånte)  Det gode Hjertet på øya hvor han bor, banker for alle. Det store gode Hjertet er der for oss også. Jeg deler gjerne det Hjertet jeg så, – herved er det sendt videre. Og jeg hilser som Urchin gjør: “Må Hjertet være med deg!”

Vi trenger Kjærlighet. Alt er tilgjengelig – det er opp til oss om vi velger Kjærligheten framfor likegyldighet, hat og bitterhet. Det virker, men av og til er snuoperasjonen mer komplisert. Det er derfor det er så viktig å være sammen med andre som også lever i og med Hjertet. Marianne Williamson har som tittel på en av sine bøker: “A Return to Love” Tiden er inne for nettopp det!

 

Det er mang en fortelling som slutter omtrent slik: – og tror du ikke det som jeg her har skrevet, så gjør reisen og kom og se selv. Ta med kaffekoppen din, og se at Hjertet også er i din kopp. Meld din ankomst, så har jeg deilig kaffe klar til deg.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Stankelbeinet lærer en lekse av barna i Afrika

/

Da vi var små så vi på tegneserier. Per Ulv og Bippe Stankelbein – stemmer det at det var det de het i norsk utgave?

Vi lo hjertelig og var helt i hundre over disse tegneseriene og på TV. Jeg kan ikke huske at det var en sammenheng med det kallenavnet jeg fikk – Stankelbeinet – og disse tegneseriefigurene. Kan hende kommer det i kategorien fortregning – eller kan hende var det faktisk slik det skjedde.

En venninne av meg minnet meg på at Stankelbeinet Beep Beep – som det ble kalt i USA, alltid vant. Yess, tenkte jeg, det var supert – og jeg hadde igjen glemt det – at Stankelbeinet alltid vant. Men ettersmaken kom ganske fort. En ting er at Stankelbeinet i tegneserien alltid vant over prærieulven – men sånn på ordentlig – jeg med kallenavnet Stankelbeinet – var det sånn at jeg alltid vant? Det var nok ikke det, den verden kan lages på papir og på film, men at jeg alltid vant, nei slik føltes det i alle fall ikke, og ikke tror jeg det var sant heller. Tankene går igjen til den forrige posten om Stankelbeinet og Gulrotsuppa, – der vi satt og kikket på gamle klassebilder. Jeg var riktignok flink på skolen, sløyfe i håret og pen i tøyet, og leverte leksene når jeg skulle – noe i nærheten der i alle fall. Jeg fikk lov å lese: «Hva leste du nå?» og det var visstnok fordi jeg var ferdig med det vi «måtte» gjøre i timen. Jeg kan nok kalle meg skoleflink de første skoleårene. Det forandret seg noe etterhvert kan man si. Så ja, på ett vis så vant jeg – alene, akkurat som Stankelbeinet Beep Beep i filmene.

Men så har også jeg blitt voksen. Jeg har kommet meg på Facebook – eller skal vi kalle det Ansiktsboka for å holde oss til eget språk? Der er det ikke bare artige bilder og bilder av mine skolevenninners barnebarn som kommer, man også mange kloke og gode ord. Det var sånn jeg kom over denne historien. Og det var sånn Stankelbeinet lærte en lekse av barna i Afrika.

En antropolog foreslo en lek for noen barn i en afrikansk stamme. Han satte en kurv full av frukt ved et tre og fortalte barna at den som kom først, vant kurven med de søte fruktene. Da han ga klarsignalet til å løpe, tok alle hverandre i hendene og løp sammen. Så satte de seg sammen ned og nøt frukten.

Da han spurte dem om hvorfor de hadde løpt sammen, når én av dem kunne fått hele kurven alene, sa de: ‘UBUNTU’; – hvordan kan en av oss være lykkelig når alle de andre er triste? (i Xhosa kulturen betyr ordet ‘UBUNTU’: “Jeg er fordi vi er”)

Ubuntu

Wow! – tenkte jeg (på godt norsk..) Jeg ble helt rørt og en tåre kom i øyekroken. Her var jeg opptatt av Stankelbeinet og av at det alltid vant. Men nå hadde jeg – av disse barna i Afrika – lært at: Jeg vinner, når Vi vinner sammen. Det er faktisk ikke noe som heter å vinne alene. Vi skal da vel ikke konkurrere MOT hverandre? Vi skal vinne sammen! Og hvordan gjør vi det? Det tror jeg faktisk vi egentlig vet – inne i oss.

Egentlig er det kanskje ikke nødvendig å bruke eller skrive flere ord. Disse barna viser oss at gleden, handler om å lykkes – sammen.

Bilde | Postet den by | Merket med , , | 5 kommentarer